Brenner for Vest-Sahara

Østlandsposten, Larvik
Lørdag 2 august, (forsiden og s. 17)

På norske kart står det en parentes rundt VEST-SAHARA. Landet er okkupert av Marokko, og heller ikke anerkjent av Norge. Ronny Hansen fra Larvik, koordinator i Støttekomiteen for Vest-Sahara, kjemper for å få bort denne parentesen.

 - Min jobb er å få Vest- Sahara opp og fram i lyset, forteller Ronny Hansen. &endash; Dette er et land og en konflikt som er ukjent for de fleste nordmenn. De norske interessene i landet er perifere slik at Vest-Sahara drukner i konkurransen med andre land om medias oppmerksomhet. Derfor blir det vanskelig å bygge opp en massebevegelse for landet her i Norge, sier Hansen.

Bevandret
Ronny Hansen er vel bevandret innen internasjonalt arbeid. Han har arbeidet som tolk i Nicaragua, vært lærer i landminespørsmål i Algerie, intervjuet fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi i Burma og nå jobber han som Generalsekretær i Afghanistankomiteen i Norge. Hjertebarnet hans er imidlertid Vest-Sahara og konflikten der. &endash; Jeg ble engasjert i Vest-Sahara for en 12-13 år siden, sier Hansen. &endash; Det var gjennom spanske aviser at jeg ble oppmerksom på Marokkos okkupasjon av landet. Vest- Sahara var en spansk koloni fram til 1975 og derfor får de en del spalteplass i spanske aviser. &endash; Da spanjolene trakk seg ut i 1975 var Marokko raskt på pletten og gikk inn i Vest-Sahara. Her trekker de ut ressurser som i utgangspunktet er det saharawiske folket sitt. Det er et regelrett ran det Marokko driver med, forklarer Ronny Hansen.

Goldt
Vest-Sahara er et lite land. Det er goldt, siden mesteparten av arealet består av ørken. Her bor det ca 60.000 saharawier og ca. 400.000 marokkanske bosettere. I tillegg er det også stasjonert 200.000 marokkanske soldater og politi i området. De fleste saharawier bor imidlertid i flyktningeleirer i Algerie. Disse leirene er organisert og ledet av den saharawiske frigjøringsbevegelsen Front Polisario. &endash; Disse leirene er utrolig godt organisert, forteller Ronny Hansen. &endash; Hvert telt har sin adresse og er ordnet i velfungerende samfunn. Men det sier seg jo selv at disse leirene er avhengige av hjelp og bistand skal noen overleve her.

Gjennombrudd
Støttekomiteen for Vest-Sahara fikk sitt store gjennombrudd for et par år siden. Da fant de ut at det likevel var norske interesser inne i landet. Dermed ble Vest-Sahara gjenstand for stor internasjonal oppmerksomhet. &endash; Det norske seismiske selskapet TGS-Nopec inngikk en avtale med marokkanske myndigheter om å drive undersøkelser i havet utenfor Vest-Sahara med tanke på oljeboring. Vi fant ut at Folketrygdfondet og en rekke norske kommuner hadde aksjer i dette selskapet og på den måten var alle nordmenn involvert i undertrykkingen og ressursranet av Vest- Sahara. Det ga oss anledning til å mobilisere i Norge, forteller Hansen. Resultatet ble en kampanje som fikk stor oppmerksomhet og som førte til at TGS-Nopec trakk seg ut avbrøt engasjementet sitt i Vest- Sahara etter halvgjort jobb. I tillegg sa andre seismiske selskaper offentlig nei til å jobbe for marokkanske myndigheter på grunn av den negative oppmerksomhet dette ville gi selskapene. &endash; Det var en stor seier for oss, sier Ronny Hansen. &endash; Vi fikk en anledning til å få fram vårt budskap og vi lyktes meget bra. I ettertid vet vi at det er flere norske selskaper med interesser i Vest-Sahara. Særlig innen fiskeindustrien. De skal ikke føle seg trygge, for etter saken med TGS-Nopec har vi fått verdifull erfaring på hvordan vi best kan legge press på selskapene. &endash; Jeg kan jo også legge til at Larvik kommune var den eneste av aksjonærene vi henvendte oss til som ikke fulgte oppfordringene vår om å selge seg ut eller kritisere TGS, forteller Hansen.

Fredsplan
I disse dager er det en fredsplan i gang for Vest-Sahara. FN er inne med et forslag som den vestsahariske frigjøringsbevegelsen Front Polisario har valgt å akseptere. Det på sin side har lagt et press på marokkanske myndigheter, siden dette er en helt ny vending i fredsprosessen. Dermed er det et lite håp om en løsning i konflikten, selv om det fortsatt er en lang vei å gå. &endash; Jeg synes det er inspirerende å jobbe med slike saker, sier Ronny Hansen. &endash; Særlig hvis en kan være med å påvirke i en slik grad vi har klart med Vest-Sahara. Nå følger vi spent med på de siste begivenhetene i Vest-Sahara. Dette er en hjertesak som gir meg energi og den skal jeg fortsette å bruke på saker jeg brenner for, avslutter Ronny Hansen. Fra Larvik og Byskogen.

Daniel Håkestad

__________________________________________________________

Faktaboks: VEST-SAHARA
Navn: Den sahariske arabiske demokratiske republikk (SADR)
Areal: 266.000km2
Innbyggere: ukjent tall, men 60.000 i okkupert Vest-Sahara, 170.000 i flyktningeleire i Tindouf (Algerie). I tillegg
250000 marokkanske soldater og muligens opp mot 400.000 marokkanske bosettere
Hovedstad: El Aaiun
Andre byer: Bu Craa, Dakhla, Semara, Guelta Semur
Styresett: Mohammed Abdelaziz president i SADRs eksilregjering
Nasjonaldag: 27. februar (uavhengighetserklæring i 1976)
Språk: arabisk og spansk
Ressurser: Ørkenlandskap delt inn i to regioner: Saguia al-Hamra og Rio de Oro. En av verdens største fiskereserver. Hovedinntekten fra mineraler, spesielt fosfat.
Spansk koloni til 1975. Okkupert av Marokko da spanjolene trakk seg ut

Slipper fanger

VEST-SAHARA:

Frigjøringsfronten for Vest-Sahara, Polisario, løslot mandag 243 krigsfanger.

Støttespillere mener Polisario viser at de er villig til å strekke seg langt.

Av Maren Sæb

Blant de løslatte marokkanerne befant det seg fanger som har sittet i fangenskap i Polisarios leire i Algerie under hele den 28 år gamle konflikten. Over 200 av de frigitte skal ha sittet i fengenskap i over 20 år.

Ronny Hansen i Støttekomiteen for Vest-Sahara tror løslatelsen av krigsfanger kan være et tegn på at Polisario nå er villig til å strekke seg enda lenger:
- Før fredsplanen i 1991 var det Polisario som gjorde enorme kompromisser. Siden er det Polisario som hele tiden har flyttet grensene. Vi ser nå at Polisario er villlig til å strekke seg langt, sier Hansen.

Første løslatelser

Dette er første omgang løslatelser etter at Polisario godtok den såkalte Baker-planen i juli. Baker-planen, utarbeidet av USAs tidligere utenriksminister James Baker, skisserer opp en fremtidig folkeavstemming i Vest-Sahara om selvstyre.
Ronny Hansen forteller at Baker-planen i utgangspunktet var et forslag fra Marokko, men at okkupanten nå har snudd og ikke vil godta planen. Polisario har vurdert planen etter at frontens leder Mohammad Abdelaziz besøkte USA i midten av juli. FN stilte seg bak planen og vedtok å forlenge sitt engasjement i Vest-Sahara 31. juli i år.

Skepsis

Men det er indre strid i Polisario hvor langt man skal gå for å få en løsning. At de nå vurderer planen, betyr ikke at de har godatt den med hud og hår.
- Dette er et tegn på hvor pressa Polisario har vært. På den ene siden ønsker befolkningen i flyktningeleirene en løsning, på den andre siden kan man ikke innrømme stort mer, sier Ronny Hansen.
- Planen er også et eksempel på en kynisk vurdering fra Sikkerhetsrådet. FN har gått bort fra det opprinnelige kravet om at Marokko trekker seg ut omgående, fortsetter han.
Hansen har liten tro på at Marokko vil gjøre noen innrømmelser frivillig. Marokko har, ifølge Hansen, spilt seg opp i et hjørne med harde utfall mot alle antydninger om Saharawienes autonomi. Det er lite trolig at Sikkerhetsrådets faste medlemmer vil legge noe press på okkupasjonsmakta:
- Frankrike er Marokkos våpendrager i Sikkerhetsrådet og vil aldri gjøre noe for å skade landet, mener Hansen.

Mange fanger

De siste to årene har Polisario løslatt bortimot 1000 fanger med hjelp av det Internasjonale Røde Kors. 914 skal fortsatt være i fangenskap i Algerie. I likhet med fangene som ble løslatt mandag, har mange av disse sittet over 20 år i fangenskap.
Polisario krever på sin side at Marokko begynner å løslate politiske fanger som sitter i marokkanske fengsler. Marokko er ansvarlig for bortføring og fengsling av et ukjent antall saharawiere, fortsatt risikerer aktivister vilkårlig fengsling for politisk aktivitet i området, melder Amnesty International.
FNs generalsekretær Kofi Annnan annonserte mandag at han nå håper begge sider "vil samarbeide med Internasjonale Røde Kors for å oppklare skjebnen til alle de som er forsvunnet siden begynnelsen av konflikten".

Ny utvikling i Vest- Sahara: en analyse

Endelig håp om FN- løsning i Vest- Sahara

Oslo, 18. juli 2003

Ronny Hansen*, Internasjonal Kontaktansvarlig i Støttekomiteen for Vest- Sahara

Den vestsahariske frigjøringsbevegelsen Front Polisario har den siste uken gjennomført en tilsynelatende dramatisk snuoperasjon ved å erklære en grunnleggende aksept av FN- utsending James Bakers plan for Vest- Sahara. Polisario har likevel en en rekke reservasjoner når de nå aksepterer "å studere" Baker- planen nærmere. Samtidig gjør Polisario- representanter det klart at det er den opprinnelige fredsplanen fra 1991 som fremdeles gjelder og at det saharawiske folkets grunnleggende rett til selvbestemmelse ikke kan forhandles bort. FNs sikkerhetsråd må ta en beslutning innen 31. juli, da FN- fredsoperasjonen Minursos mandat i Vest- Sahara utløper.

Polisarios snuoperasjon & Baker- planen
Etter flere år med offisiell "skylddeling" i Kofi Annans rapportsjargong har Polisario brått manøvrert seg dit hen at de nå står sammen med Baker, Annan, USA, Spania og mange andre og støtter gjennomføringen av den planen som Marokko inntil sist høst roste opp i skyene og hevdet var genial, "det eneste riktige", "balansert og rettferdig" osv. Det er jo ikke så rart ettersom det opprinnelig grunnleggende var deres egen plan som det lykkes å få Baker til å adoptere. I over to år har nå forskjellige versjoner av denne planen lykkes i å vinne over støtte i sikkerhetsrådet og effektivt undergravd den opprinnelige planen om folkeavstemning fra 1991. Etter at Frankrike i fjor sommer jobbet hardt for å påtvinge Polisario den samme løsningen, er de nå svært opptatt av å påpeke at "ingen av partene" må tvinges til noe de ikke vil". At den ene parten- saharawiene- i 28 år har blitt påtvunget okkupasjon, fordrivelse, eksil og undertrykkelse ser ikke ut til å bli tatt hensyn til.

Den amerikanske resolusjonsteksten som Chirac nå jobber på spreng mot inneholder følgende elementer:

1: full støtte til den siste versjonen av Bakers plan (bl.a. repatriering og valg av autonomistyre allerede i år hvor bare de ca. 86.000 saharawiske stemmeberettigede får stemme, deretter fire- fem års saharawisk autonomi, til slutt en "folke-"avstemning om uavhengighet/full integrasjon/fortsatt autonomi hvor - i tillegg til de anerkjente saharawiene- alle som har bodd i Vest- Sahara siden før 31.12.99 får stemme. FN bestemmer detaljene i implementeringen og vil ikke være avhengig av aksept fra begge eller noen av partene ved hvert eneste skritt underveis.)

2: - en referanse til noe slikt som "det saharawiske folkets lidelser under okkupasjonen" og "at konflikten og okkupasjonen har kostet de to landene og regionen altfor mye og er et hinder for regional integrasjon og samarbeid" osv.

3: en referanse til nødvendigheten av at internasjonal lov respekteres og er ledesnor og at saharawienes rett til selvbestemmelse er sentral

4: en forlengelse av Minursos mandat til 31. oktober for forhandle ferdig og for å mobilisere partene og ressursene til å gå med på å starte implementeringen sporenstreks.

Det er verdt å merke seg at flere land, først og fremst Spania, nå har endret retorikken en smule: fra å tidligere ha snakket om "det saharawiske folkets rett til å bestemme egen fremtid" snakkes det nå i stedet om "Vest- Saharas innbyggere". Det er to vidt forskjellige størrelser ettersom Marokko har sendt anslagsvis 400.000 sivile bosettere inn i okkupert område. Taktikken er velkjent fra før: israelerne kaller det samme konseptet i deres egen sammenheng å "create facts on the ground". M.a.o. å forandre virkeligheten på bakken, stå imot enhver minnelig løsning lengst mulig og deretter hevde men en viss rett at det er for seint og vanskelig å gjøre om på disse "facts on the ground": bosettere som har bodd der så lenge at de ikke kan forventes å flytte, flyktninger som ikke kan forvente å tillates å flytte hjem, stjele vannet og andre ressurser under beina på det okkuperte folket og hevde at det er okkupantens eiendom osv.

Spillet i FN:
Medier på plass i FN i New York forteller nå om en hektisk og beinhard lobbying overfor de forskjellige sikkerhetsrådsmedlemmene fra to sider: Kofi Annan, Baker, USA, Spania ++ på den ene siden og Frankrike på den andre. Frankrike jobber parallelt med to målsetninger: det ene er å forsøke å vanne ut det amerikanske forslaget mest mulig slik at blir så ullent og uforpliktende at det kan aksepteres av Frankrike selv kanskje Marokko, det andre er- dersom det første ikke lykkes og slik marokkanerne selv argumenterer- å jobbe for at saken flyttes ut av FNs kontroll og agenda og underlegge det direkte "forhandlinger" hvor Marokkos absolutte og ufravikelige krav om evig og total kontroll over Vest- Sahara ligger til grunn.

Polisarios sjakktrekk; teorier
Polisarios PR- seier er hittil like stor som marokkanernes og franskmennenes gremmelse over å stå igjen med svarteper. Polisario har nå de fleste og sterkeste støttespillerne, har vist fleksibilitet og enorm kompromissvilje overfor FN og kan komme til å få æren for at det endelig ble bevegelse i saken etter mange års stillstand. Hvis Marokko nå fortsetter å insistere på sin totale avvisning av alle forslag FN kommer med vil det først og fremst være leit fordi den etterlengtede fremdriften ikke blir noe av, men propagandaseieren for Polisario vil være enda større. En av teoriene om hvorfor Polisario nå viser velvilje overfor Bakers plan er nettopp dette: en gambling på at Marokko kommer til å avvise det og dermed er det en billig ettergivelse for Polisario ettersom Baker- planen aldri ble noen av. Dersom Polisario sier ja til FN og Marokko (som varslet og lovet) fortsatt sier nei, vil Polisario etterpå med enda større tyngde kunne si "OK, nå har vi prøvd alt, vi har samarbeidet fullt med FN om alle mulige nye løsninger, _til og med_ det forhatte "tredje vei"- forslaget. Det gikk ikke, derfor må vi nå gå tilbake til den opprinnelige planen om en reell folkeavstemning, i tråd med internasjonal lov, avtaler, presedens osv." FN, USA og andre vil da også ha mye vanskeligere for å fortelle det samme samarbeidsvillige, kompromissvillige Polisario at de gir opp, trekker seg ut og overlater dem til ulvene.

En annen teori går ut på at Polisario har innsett at FN og de fleste landene i sikkerhetsrådet er i ferd med å gi opp Vest- Sahara helt og dermed kan komme til å toe sine hender og gi opp. Polisario og saharawiene har siden 1988 -minst- satset alt på å involvere FN og relatere sin kamp til de rettighetene de har ifølge FNs egne prinsipper om selvbestemmelse, ikkevoldelig konfliktløsning osv. Dersom FN skulle velge å gi opp og trekke seg ville det være en implisitt avvisning og avvikling av disse rettighetene og enhver "forhandling" vil kun være en brutal styrkeprøve basert på hvem som greier å være mest brutal og har flest og sterkest venner. Ikke ulikt Israel/Palestina- situasjonen, med andre ord. Det er, så vidt jeg forstår, denne situasjonen Marokko og Frankrike nå forsøker å skape med å hale ut tiden, trøtte ut FN og de fleste andre og å gjøre FN mest mulig irrelevant.

Den tredje teorien er at Polisario sjanser på at Marokko til slutt kommer til å innse at Bakers plan er i deres interesse og går med på å implementere den. Da vil Polisario kunne håpe å utnytte uklarheter og "huller" i Bakers plan i sin favør. For eksempel kan det tenkes at Polisario kan bearbeide Baker og FN til å komme med en langt større observatørstyrke, til å være streng i tildeling av stemmerett til de marokkanske bosetterne osv. Polisario ville også kunne nyte godt av at de som etter Bakers plan skal velge det femårige overgangsstyret er kun de saharawiene som fra før er anerkjent som stemmeberettiget av Minurso til folkeavstemningen. Det ville i praksis gi dem et Polisario- styre i de neste fire- fem årene som kan benytte anledningen til å vise at de gir alle i Vest- Sahara et bedre liv enn under total marokkansk kontroll. Titusener av de marokkanske bosetterne lever en tilværelse som er verre enn flyktningleirene i Algerie. Store, skitne, kloakkstinkende slummer i okkupert Laayoun og andre byer huser horder med arbeidsløse, misfornøyde og utålmodige marokkanere som venter på å stemme i en folkeavstemning og få en jobb som de ble lovet men ennå ikke har sett noe til. Mange av dem kommer fra områder av Marokko som selv har opplevd grov undertrykkelse og diskriminering styrt av den arabiske eliten i regjering og kongepalasser i Rabat og Casablanca. Når så, etter fem år både saharawier og marokkanske bosettere skal velge mellom integrasjon, fortsatt autonomi eller uavhengighet kan noen av dem tenkes å stemme mot full integrasjon.

I tillegg til disse teoriene dette kommer andre grunner som kan være nok alene til å presse Polisario til mangt: at den humanitære situasjonen i flyktningleirene blir stadig vanskeligere, at flyktningene og den okkuperte befolkningen i Vest- Sahara radikaliseres av den årelange resultatløse ventingen, at Algerie er ivrig etter å normalisere forholdet til Marokko, at Spania, USA og FN ønsker det samme og derfor presser Polisario til større kompromisser enn de noen gang trodde de skulle måtte gå med på.

Uansett er farene forbundet med Baker- planen åpenbare for Polisario. Marokko kan, dersom de utnytter Baker- planens svakheter og uklarheter fullt ut, potensielt benytte den til å legitimere den hittil illegitime og ulovlige okkupasjonen. Uansett hvem som "taper" den endelige, avtalte avstemningen på skikkelig vis vil enten måtte droppe kampen for evig tid eller måtte ta opp våpen mot en internasjonal opinion som har nær null sympati for en ny konflikt etter 30 års arbeid med å løse den.

Marokkos felle:
Det marokkanske regimet ble ifølge marokkanske og spanske aviser visstnok svært overrasket over Polisarios snuoperasjon og noen av de samme avisene snakker nå om at det marokkanske diplomatiet er i den verste krisen har vært på mange år. Marokko står nesten helt alene mot FN, sine egne tidligere avtaler og internasjonal lov og insisterer på at det konseptet som FN har benyttet 600 millioner USD og tolv år på er "ugjennomførbart" og "utgått på dato". I virkeligheten har kong Mohammed VI malt Marokko inn i et hjørne ved å innta denne holdningen fra i fjor høst og fra da erklære det ustanselig. Marokko kan ikke lett snu på dette en gang til uten å se fullstendig idiotisk ut (for flere enn oss ;-)). Det marokkanske regimet fortsetter i disse dager å gjenta at de aldri vil gå med på noen slags løsning som inkluderer den fjerneste mulighet for at det kan lede til uavhengighet. Hvordan skal Marokko etter det kunne snu og gå med på Bakers plan selv om den i veldig stor grad går i Marokkos favør uten at regimet og kongen taper ansikt? Noen vet rett og slett ikke sitt eget beste og griper ikke sjansen når den byr seg. Det sies ofte at et eventuelt marokkansk tap av VS vil føre det marokkanske kongedømmets kollaps. Vel, dersom det stemmer er den fremste agenten i å sørge for det tydeligvis den nykkefulle unge marokkanske kongen selv. For eksempel greide Marokko lett å miste tiårs spansk støtte ved å ensidig avlyse fiskeriavtaler med EU, ensidig og uten forklaring trekke sin ambassadør i Madrid tilbake i over et år, nekte å samarbeide om grensekontroll osv. osv. Etter altfor mange tilfeller av kategoriske, absolutte avvisninger, "ufravikelige" krav, erklæringer om å aldri uansett ville gi opp en eneste tomme av Vest- Sahara osv. vil enhver innrømmelse være en fare for troverdigheten og dermed stabiliteten av monarkiet.

Man må likevel spørre: når Bakers plan i så stor grad legger til rette for å la Marokko vinne i deres tolv år lange manipulasjon av manntallet i den endelige avstemningen og gir dem en gylden sjanse til å legitimere okkupasjonen; hvorfor griper ikke Marokko sjansen med begge hendene? Er det slik at det marokkanske regimet ikke stoler på sine egne bosettere i okkupert Vest- Sahara? Den foreløpige slumtilværelsen, arbeidsløsheten og apatien under marokkansk styre pluss en muligens bedre periode under et Polisario-ledet autonomistyre gir grunn til å tvile på deres lojalitet. Dessuten innebærer Bakers plan at FN eneveldig skal ta fortløpende beslutninger angående implementeringen av planen uten å være avhengig av partenes godkjenning. Det er nettopp denne muligheten som Marokko hittil har benyttet til fulle. Med en diabolsk manipulasjonsiver og kranglevorenhet, en superpedantisk holdning på hvert komma og millimetermål på enhver fis noen av FNs folk har sluppet over de siste tolv årene , har Marokko greid å kjøre fast hele prosessen gjentatte ganger og i over et tiår. Etter å ham vent seg til å behandle FN som en samling dumme barn i tolv år må det være svært skremmende for Marokko å slippe FN inn uten denne innebygde kontrollmekanismen og sabotasjemuligheten. Uansett er nok strategene i det marokkanske statsapparatet minst like slu som Polisarios strateger og ser alle Polisarios "fordeler" som sine ulemper og vise versa.

Et endret FN:
Når FN de siste årene har forandret seg som organisasjon, når maktbalansen innenfor sikkerhetsrådet har forskjøvet seg og når det samme sikkerhetsrådet jobber etter nye kriterier for valg av "viktige" og "uviktige" resolusjoner og prinsipper ville det være utaktisk av Polisario å ikke forsøke å tilpasse seg dette. Polisarios snuoperasjon kan antakelig først og fremst sees som et forsøk på å tilpasse seg denne nye virkeligheten og sørge for å gripe det som kanskje blir deres siste sjanse. Den samme "siste sjansen" er det Marokko og Frankrike nå anstrenger seg for å ødelegge, slik at det eneste som står igjen er "styrkeprøven". Den har Marokko på forskjellig vis allerede vunnet ettersom de okkuperer det meste av Vest- Sahara og ingen av de som er i stand til det er interessert i å kaste dem ut med makt. Med mindre Polisario kan mobilisere en annen type styrke som for eksampel en bred og aggressiv internasjonal opinion mot Marokko, vil Marokko tjene alt på at ingenting skjer, at anda mer tid går og at omverdene til slutt gir fullstendig blaffen.

"Den marokkanske opsjonen"?
I en artikkel i den spanske avisen "La Libertad" 17. juli omtales Frankrikes sterke støtte til "den marokkanske opsjonen" for Vest- Sahara. Spørsmålet melder seg: hva i all verden er så "Den marokkanske opsjonen"? Å nekte å samarbeide med FN om noe som helst bortsett fra en bevaring av status quo? Marokkanerne prøver å få det til å høres samarbeidsvillig ut når de sier at "Vi er klare til å forhandle i full åpenhet og velvilje om enhver løsning på konflikten som garanterer full respekt for marokkansk territoriell integritet og suverenitet over hele Vest- Sahara og som garantert ikke leder til noe annet enn en bekreftelse av Saharas marokkanitet. George Orwell kunne ha hatt mye å lære på informasjonsdepartementet i Rabat før han skrev "1984".

* Ronny Hansen har jobbet med Vest- Sahara siden 1992, var initiativtager til opprettelsen av Støttekomiteen for Vest- Sahara i 1993, har vært mange ganger i både okkupert Vest- Sahara og i de Polisario- styrte flyktningleirene i Algerie, jobbet med landminespørsmål blant flyktningene i Algerie for Norsk Folkehjelp. Er i dag generalsekretær for Afghanistankomiteen i Norge (AiN) Kontakt: ronh@online.no

[Communiqués, letters, Documents...] [HOME]